Ørehængere. DR P2 har sonderet, hvad lytterne opfatter som de 50 populæreste stykker klassisk musik. Det blev et tryghedssøgende, men ikke poppet billede. Her kommer Peter Johannes Erichsen med sit bud på 10 af de helt uovervindelige.

Musik til den øde halvø

Hvad ville De have med på en øde ø? Det er dog en luvslidt undersøgelse, befængt som den er med uigenkaldelighed.

Vælg hellere en øde halvø. Dér kan De være rigeligt i fred og tilmed være sikret supplerende leverancer. De vil rimeligvis fuldt ud kunne skrue op på volumenknappen, når Deres medbragte yndlingsmusik skal gjalde.

Danmarks Radio har netop afsluttet en enquete, hvor godt 2.500 lyttere gav deres besyv med angående favoritstykker inden for klassisk musik. En nedtælling fra 50 kørte nogle uger, og man kunne så afrunde med en koncert, der præsenterede en Top 10-liste i DR Koncertsalen live. Man sporede en vis drenget ærgrelse hos arrangørerne over, at Tjajkovskijs militante marseillaise-hærgede 1812-Ouverture netop endte på en 11. plads, så det obligate opbud af affyrede kanoner til at illustrere slaget ved Borodino ikke nåede frem som et folkekrav i Jean Nouvels malstrømsdesignede koncertsal. Flankerne blev dog symfoniske. På plads nr. 50 fandt man Carl Nielsens 5. symfoni, på førstepladsen endte Ludwig van Beethovens 9. symfoni.

Gæt nu på, hvad der var sikre træffere – og målt med den gamle Giro 413-alen bliver De overrasket.

I behovspyramiden blandt lytterne dengang var de klassiske favoritter, i skønsom blanding duetten fra Bizets Perlefiskerne, slavekoret fra Verdis Nabucco, tårnarien fra Puccinis Tosca, pilgrimskoret fra Wagners Tannhäuser, Sverkels romance fra Hartmanns Liden Kirsten, Jeronimus’ vise fra Carl Nielsens Maskarade, kvartetten fra Verdis Rigoletto, triumfmarchen fra Verdis Aida, Gralsfortællingen fra Wagners Lohengrin og Orfeus’ klagesang fra Glucks Orfeus og Eurydike.

Af vokale evergreens kom nu hos de nye lyttere kun Luciano Pavarottis signatur-arie »Nessun dorma« fra Puccinis Turandot med, og det slet ikke blandt de ti øverste, men på plads nr. 48.

Ugen efter finalekoncerten bød torsdagskoncerten 11. oktober på Richard Strauss’ Vier letzte Lieder og Edward Elgars 1. symfoni. Den norske sopran Lise Davidsen celebrerede storladent de ømskindet melankolske sange fra 1948, hvoraf en tilmed giver en gnist videre til schlageren Edelweiss, og dirigenten Vasily Petrenko fremførte Elgars symfoni fra 1908 med dens indbyggede imperiehyldest til general Gordon, myrdet i Khartoum 1885, med en élan værdig til fem ud af seks mulige tropehjelme.

Men på den klassiske Top 50-liste kom Richard Strauss overhovedet ikke med, selv om »De syv slørs dans« fra Salome og valsen fra Rosenkavaleren dog måske havde haft en chance. På plads nr. 30 blev Elgar repræsenteret med den sugende tragiske sats »Nimrod« fra orkesterværket Enigma-variationerne. Hans fabuløse cellokoncert dukkede ikke op. Gransker man listen, ser man, at sejrherren er Johann Sebastian Bach med otte nomineringer, rækkende helt op til femtepladsen, hvor så alligevel Vivaldi med De fire Årstider redder sig ind på fjerdepladsen.

Overraskelsen er den lykkelige, høje placering af Mozarts klarinetkoncert, lige under Ravels Bolero og Beethovens 9. symfoni.

Sidst i Godards film Åndeløs fra 1960 siger Jean-Paul Belmondo: »Mon Père était clarinettiste« og sætter pladen på. Umiddelbart derefter bliver han skudt. Men der må være mange andre tilgange til den koncert, siden så mange husker den og har stemt den ind.

Mozart melder sig også med Requiem og Tryllefløjten, men spøjst nok ikke med Giro 413-favoritten Eine kleine Nachtmusik. Beethovens bagatel Für Elise træffer man derimod på – sammen med Måneskinssonaten.

Henry Purcell med Didos klagesang fra operaen Dido og Aeneas er ikke med. Ej heller Georg Friedrich Händel med den berømte Largo fra operaen Xerxes. (For ikke at tale om Watermusic og Messias). Gluck med Orfeus og Eurydike. Haydn med Skabelsen. Rossini med Figaros entré-arie fra Barberen i Sevilla. Måske har de med Giro 413- generationens uddøen fundet hvile.

Jeg vil så lige anvise vejen til min egen halvø, hvor lyden af menneskestemmer ikke kan undværes. De vil komme tifoldigt i dønninger fra 1565 til 1925.

Palestrina. Marcellus-messen. (1565)

Året efter Michelangelos død redder Palestrina med denne triumferende polyfoni kirkemusikken, som modreformationen stod til at forbyde. For den ubefæstede Rom-elsker bringer dette korværk sindet nærmere den evige by end Puccinis opera Tosca og Respighis orkesterværk Roms fontæner.

Händel. Alcina. (1735)

Arierne er langt bedre end i oratoriet Messias, og der er hele 32. Et melodigrandprix, hvor én komponist står for alle vindermelodierne. Fortryllersken Alcina selv har en klagesang på 14 minutter. Hun ville fylde godt, hvis hun dukkede op i stedet for Musette i anden akt af Puccinis La Bohème, som varer 19 minutter.

Mozart. Idomeneo. (1781)

Den smukkest klingende af alle operaer, skabt af et geni på 25 år, samme alder Orson Welles havde, da han lavede filmen Citizen Kane. Eksorbitante patriarkalske dramaer og for sin del illuminerer Mozart ene mand senbarokkens epoke med denne svulmende mytologiske tragedie, der tillader sig en lykkelig finale.

Beethoven. Missa Solemnis. (1824)

Storværket svinger i Credo-satsen på så kolossale orkesterhængsler, at man ønsker at høre dem svinge videre ind i evigheden. At der også bliver plads til en indstukket violinkoncert og en metallisk krigstumult, som Tjajkovskij måtte misunde, bidrager til det uafrystelige.

Franz Schubert..Winterreise. (1827)

Man kan blive opstemt blot ved at tænke på sin yndlingsmusik og helt glemme at høre den. Der er dog værker, der ikke bare kan svirre cerebralt i hovedet, men som må gennemleves i kapløb med værkets egen udfoldelse. De 24 digte om en forladt sjæls rejse gennem vintermørket er oprindeligt komponeret for tenorstemme, men siden gjort sublimt af dæmoniske barytoner. Vil man imidlertid opleve den strejfende mands anima, er indspilninger med mezzosopraner som Christa Ludwig og Alice Coote en nådegave.

Wagner. Parsifal. (1882)

Alt efter dirigentens temperament varer dette værk mellem fire en halv og fem en halv time. Både for Wagner-elskere og Wagner-hadere er det en trance, der flyder som limonade. En helligbrøde at karakterisere passionsspillet sådan, men så tæskelækkert kan det opleves.

Verdi. Falstaff. (1893)

Ingen instruktør kan iscenesætte om kap med de sprudlende forslag til lynsnare jokes, som Verdis partitur bobler over med. Værket er i sin sjæl cerebralt, så gud være lovet, at grammofonen blev opfundet. En fedling gjort til grin af soloblæsere vil også gøre sig på en helt øde ø.

Richard Strauss. Elektra. (1909)

Bedst som man har oplevet Elektra gå amok i Mozarts Idomeneo, kommer her den ultimative nedsmeltning, hvor den græske hævnerske danser sig til døde i et splinterværk af skrigende toner. Magen til er ikke siden hørt.

Arnold Schönberg. Gurre-Lieder. (1911)

J.P. Jacobsens digtcyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove, som dronningen lader kvæle i en badstue, har efter kolossale vokale udladninger komponeret til Wagner-stemmer en finale, hvor en subtil talestemme bærer det hele bort som på spidsen af en negl.

Alban Berg. Wozzeck. (1925)

Ligesom Falstaff i grunden et intravenøst værk, der med orkestrets smertebue efter underhunden Wozzecks drab på sin elskede Marie og derpå selvvalgte druknedød mætter al videre higen efter opera. Men samtidig den vildt inspirerende gnist til at fortsætte genren.

 

Se hele DRs liste på dr.dk/top50